ibsen_skrivebordet.jpgHenrik Ibsen


Henrik Ibsen ble født 20. mars 1828 i Skien. Allerede som 15-åring bestemte faren hans å sende ham til Grimstad for å bli apotekerlærling. Nettene brukte han til å skrive dikt og romaner under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Etter innflytelse fra Ole Bull begynte Ibsen å skrive mer dramatisk, og han ble forfatter på Bergens Theater, eid av Bull. Mange av skuespillene hans ble satt opp og fremført på teateret og dette startet en ny trend som etterhvert utviklet seg til å bli det moderne teater. Men dårlig økonomi rev ham vekk fra Norge. Han var i utlandet i hele 27 år med kun noen få, korte besøk i hjemlandet. Da Ibsen var i utlandet fikk han større klarhet på hvordan samfunnsforholdene var i Norge.

Vi plasserer Ibsen i realismen, en del av "det moderne gjennombruddet". I denne perioden var det stor fokus på kapitalisme og den andre industrielle revolusjon var på fremmarsj. Man skulle tro på individet. Denne industrialiseringen hadde sine skyggesider, og det var her kunstnerne mellom 1850 og 1950 tok opp temaer som fattigdom, undertrykking og maktmisbruk. Man fortrengte det romantiske verdensbildet og fokusterte på virkeligheten.

Blant Ibsens samfunnskritiske verk finner vi blant andre "Samfundets Støtter" og "En Folkefiende", sterkt påvirket av Georg Brandes oppfatninger. Den danske litteraturkritikeren mente: "Det, at Literatur i vore Dage lever, viser sig i, at den sætter Problemer under Debat". Et eksempel på dette er "En Folkefiende".Den tar for seg en person som oppdager at byens offentlige bad er forgiftet, og han prøver å stenge det. Men fordi badet er så viktig for byens økonomi, nekter byens ledere å ta seg av det. Med et blikk inn i den virkelige verden (samfunnsmoral, flertallstyranni, kommersielle hensyn mot allmenne samfunnshensyn, miljøhensyn), sa Ibsen "Å dikte er å se". Henrik Ibsen støttet også kvinnene på sin tid. Forholdet mellom kjønnene settes under debatt i Et Dukkehjem og Gjengangere.

Ibsens verker høster mye ros i våre dager for å holde seg evig aktuelle (tabuer som incest, aktiv dødshjelp, ekteskap). Når det gjelder hans egen samtid, påstår mange at han var langt forut for sin egen tid og at samfunnet på den tiden ikke var klart til å bli konfrontert med problemene som belyses i verkene hans. Han var en kontroversiell forfatter, skribent, dramatiker, samfunnskritiker og kunstner - og kjendis. Folk flokket seg på kaia for å sikre seg et eksemplar av Ibsens nye bok som kom med båt fra København, og dette beskriver hvilken oppslutning Ibsen hadde.

Det er en allmenn mening i dag at Ibsen burde mottatt Nobelprisen, slik som Bjørnson gjorde. Og mye tyder på at han kunne ha fått den anerkjennelsen i sine levedager, hadde det ikke vært for Nobelkomiteens sekretær, svenske Carl David Af Wirsén, som ikke hadde så mye til overs for Ibsen. På 1890-tallet skrev Ibsen nemlig romaner som ble kritisert for å være usunne og fjernt fra den moralske høyverdigheten, noe som var et krav.

Ibsen i vår egen tid


external image 1097312_hcd23e5654ca5cb9ff482_v1254508810_562x450.jpeg
Selv om Henrik Ibsen levde på 1800-tallet, er han fremdeles en viktig og anerkjent person i dagens samfunn . Han er ikke bare kjent i Norge, men også mange av hans stykker er oversatt til flere språk og spilles på flere utenlandske scener. Problemstillingene Ibsen tar opp var i opplysningstiden ganske omstridt og tabubelagte. Ibsens stykker la vekt på den enkeltes rett til å være seg selv, og kritiserte samfunnets fordommer og hykleri. Diktere som Ibsen har bidratt til at slike fordommer i vårt samfunn nå er endret, og at emner som incest og kvinneundertrykkelse ikke er like tabubelagt. Dette gjelder spesielt i de vestlige landene, som Norge.

Ibsen har også påvirkning utenfor landegrensen, og hans stykker er faktisk verdenes nest mest viste stykker etter Shakespare. Selv om stykkene hans er akseptert i den vestlige verden, er det mange andre land som enda ikke aksepterer hans den gang kontroversielle stykker. Land som Iran og Kina har måttet sensurere og endre på stykker for å få lov til å sette opp stykkene. Dette viser hvor moderne holdninger vi har i forhold til land som ligger etter. Og dette kan vi takke Ibsen og flere forfattere fra opplysningstiden for.

I 2008 feiret vi 100-årsjubileum i Norge fordi det var 100 år etter hans død. I den sammenheng ble også Ibsen-museet åpnet og i dag har man mulighet til å se hvor han bodde da han levde. I tillegg utnevnes det hvert år den internasjonale Ibsen-prisen til enkeltperson, organisasjon eller institusjon innenfor ekstraordinært kultur og kunst. Prisen er på 2,5 millioner kr. Dette viser hvor stolte Norge er av Ibsen og at hans litteratur, og at hans verk fortsatt har en viktig plass i vårt samfunn og samfunnets utvikling.

Kilder:
-http://www.ibsen.net/index.gan?id=11182629&subid=0
-Kunnskap fra norsktimen 21.10.09


Ibsen i dag


external image ibsensitater_magnus.jpg


Henrik Ibsen er verdens nest mest spilte dramatiker etter Shakespeare. Dramatiseringene hans settes i dag opp over hele verden, både i India, Argentina, Japan og Latvia, og man kan lure på hva disse landene egentlig har felles som gjør at denne karen fra Norge og hans verker er så interessante. Så hva er det egentlig med Henrik Ibsen og verkene hans som gjør de så populære?

Temaene i stykkene er like relevante i dag som det de var da Ibsen selv levde. Han tok opp temaer som engasjerte samfunnet og menneskene, og åpnet for og skapte debatt. Disse temaene var tabubelagt da Ibsen levde, og det gjorde at han fikk mye oppmerksomhet også da. Eksempler på temaer som går igjen er blant annet ekteskap, maktmisbruk, fattigdom, undertrykking og dødshjelp. I tillegg handler mange av stykkene om det å ta et oppgjør med seg selv og det livet man har levd. Dette er altså temaer og problemer som er aktuelle også i dag, men som ikke er like tabubelagt. Ibsen satte ord på problemene og var flink til å få fram sin sak og nå ut til publikum. Han hadde sterke meninger, som han blant annet ga uttrykk for i det han skrev.

I 2006 var det 100 år siden Ibsen døde, og det ble markert på flere måter. Blant annet var det flere Ibsen-oppsetninger rundt om i verden, sitater av han i og på Oslos gater og man kunne finne diverse kunst med illustrasjoner av han, blant annet på Oslo S.

Kilder
Ibsen.net: http://ibsen.net/index.gan?id=11111121&subid=0 [19.10.09]
http://ibsen.net/index.gan?id=11130004&subid=0 [19.10.09]
Romforkunst.no, illustrasjonen er hentet herfra: http://www.romforkunst.no/prosjekt/ibsen-i-strutteskjrt-p-oslo-s/ [22.10.09]
Ibsensitat.no: http://www.ibsensitat.no/ [22.10.09]



Brand



Peer Gynt




Peer Gynt er skrevet av den suksessfulle dramatikeren Henrik Ibsen. Henrik Ibsen skrev det dramatiske stykket om Peer Gynt i 1867. 24 februar 1876 ble det oppsatt som skuespill på Kristiania teater, med musikk av Edvard Grieg. Peer Gynt er det mest kjente norske teaterstykke gjennom tidene, og blir fremdeles sett over hele verden over 100 år etter sitt opphav. Dikteposet er språklig mesterlig, inneholder komplisert psykologi og rik symbolikk, men har likevel en lett og tilgjengelig ytre handling. Både fortellingen som beskriver Norge på 1800-tallet og beskrivelsen av hovedpersonen Peer Gynt, har vært med på å forme bildet av en tradisjonell norsk kultur og nordmennenes oppfatning av seg selv og det typisk norske. Den første setningen i dette verket er også veldig kjent, da det begynner med at hans mor sier " Peer, du lyver".

Diktet handler om sagnfiguren Peer Gynt. I diktet bruker han flere inspirasjonskilder, og det var spesielt hans venn Paul Botten-Hansens fortellinger som hadde stor innflytelse. Ibsens egne erfaringer fra stipendreisen i 1862, og Peter Chr. Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og folkesagn hadde også stor betydning. Peer Gynt ble skrevet i Roma, på Ischia og i Sorrento. Den ble utgitt 14. november 1867 i København og førsteutgaven ble trykt i 1250 eksemplarer. 14 dager senere ble hele 2000 nye eksemplarer trykt. Grunnen til at Peer Gynt hadde slikt et enormt salg, skyldtes først og frem suksessen skuespillet ”Brand” hadde oppnådd.
Peer Gynt var det siste skuespillet Ibsen skrev som var skrevet på rim. Ibsen ga stykket selv undertittelen et dramatisk dikt, og stykket er delt inn i fem akter som kalles handlinger. Det ble skrevet som et lesedrama, og var ikke i første omgang beregnet til oppføring på scene. I forhold til andre stykker av Ibsen, har Peer Gynt fantastiske elementer. Ibsen mente at stykket tok et oppgjør med en mentalitet han mente å kjenne igjen i den typiske nordmann. Stykkets posisjon i Ibsens forfatterskap, og hvordan det representerer hans holdning til nasjonalromantikken, diskuteres fortsatt.
Peer er en 20 år gammel gårdsmannssønn. Handlingen er lagt til Gudbrandsdalen på begynnelsen av 1800-tallet. Peer fremstår som en løgner allerede i de fem første setningene. Han stjeler andres historier, og gjør dem til sine egne. Han har også god fantasi og stor fortellerevne. Peer sin far, Jon, forlot moren. Familien hans var en gang rik, men er det ikke nå lenger. Per drar fra sin tidligere kjæreste, Ingrid, og når han kommer tilbake får han vite at hun skal gifte seg. Dette liker han dårlig, og han drar på festen for å snakke med henne. Gjestene der ler og vitser om Peer, og det kommer ganske tydelig fram at de har lite respekt for han. Han drikker seg dermed full, og prøver seg på Solveig, datteren til noen nyinnflyttede i bygden, men hun avviser han. Peer stikker så av med bruden, men natten etter forlater han henne. Denne handlingen er representativ for hans syn på kvinner. Peer ønsker hele tiden det uoppnåelige, som i dette tilfellet er Solveig.
Peer treffer så en annen kvinne, den ”grønnklede”, som egentlig er en hulder. Etter hvert møter han hennes far, Dovregubben, kongen over alle troll. Peer krever riket og datteren, men Dovregubben setter opp motkrav. Peer må bli troll! Han går med på alle Dovregubbens krav, unntatt et: han vil ikke rispes i øyet. Med denne handlingen ville han bli helt og holdent troll, og vil aldri kunne angre på denne avgjørelsen. Peer ”går utenom” alle viktige avgjørelser og problemer som han møter.
Mot slutten rømmer Solveig og kommer til Peer, og han er overlykkelig helt til ”grønklede” kommer med en unge. Ungen er nemlig Peers, og den ”grønklede” krever å ha Peer for seg selv eller i verste fall dele han med Solveig. Her går igjen Peer utenom alle problemene, og rømmer fra alt og forlater Solveig. Tilslutt drar han hjem til moren sin, som er dødssyk. Peer forteller henne en skrøne som gjør at hun dør lykkelig.

http://www.kloken.no/litteratur/tekst.asp?ID=41
http://no.wikipedia.org/wiki/Peer_Gynt

Et dukkehjem



Henrik_Ibsen_av_Eilif_Peterssen_1895.jpgEt dukkehjem er et drama skrevet av Henrik Ibsen og er et veldig kjent stykke over hele verden. Henrik Ibsen er også en av norges største dramatikere. Et dukkehjem handler om den vakre kvinnen Nora og hennes mann Torvald. Dilemmaet er at for noen år siden var Torvald veldig syk, og det eneste som kunne redde ham var et utenlandsk sykehus. Men dette hadde de i utgangspunktet ikke penger til. Dette dilemmaet fikk Nora til å forfalske en underskrift og søke om et lån for å kjøpe denne utenlansturen. Det fikk de innvilget av en ved navn Krogstad. Dette skjedde også bak ryggen til Torvald, noe som var svært alvorlig på denne tiden. Men som tiden gikk, synes denne mannen Krogstad at det var noe mistenkelig med underskriften. Han gikk også til denne Nora og forhørte seg om saken, og dette fikk hun til å innrømme alt til Krogstad. I startfasen ble de enige om å holde dette skjult for Torvald, men etter hvert måtte sende Krogstad til slutt sende et brev til Torvald. Og når han så brevet ble han meget forbannet. I denne prosessen etterpå, snakket han veldig nedverdigende til Nora. Sa at hun var ingenting, fortalte hvor dum hun var og at hun ikke var verdt noe. Da gikk det opp et lys for Nora. Selv om hun faktisk hadde reddet livet til Torvald, snakket han så nedverdigende til henne. Utfallet av dette var at Nora reiste fra Torvald og deres barn.
Et dukkehjem settes opp flere steder i verden den dag i dag, blant disse stedene er: USA, Ungarn, Tyskland, Storbritannia, Russland, Polen, Romania og mange andre steder.

Et Dukkehjem blir ofte sett på som Ibsens bidrag til kvinnerettighetskampen. Stykket har lenge blitt hyllet av feminister som et stort bidrag til frigjøringen av kvinner, men Ibsen har uttalt at han mente at stykket handlet om individer snarere enn samfunnsspørsmål. Stykket ble en sensasjon og skapte debatt. I Tyskland ble det blant annet laget en alternativ versjon der Nora ikke drar. Å forlate mannen sin ble på dette tidspunktet sett på som en veldig uhørt ting å gjøre siden nesten ingenting ble sett på som mer hellig enn ekteskapet. Ibsen ville allikevel tjene penger på stykket, men tyskerne mente de ville tjene mer om det hadde en alternativ slutt. Den eneste grunnen til at Ibsen godtok å skrive en alternativ slutt var fordi han trengte penger. I Storbritannia ble stykket faktisk forbudt.

Mye av kritikken er fokusert på Noras selverkjennelse, men de andre figurene har også dybde og verdi. Dr. Rank sykdom blir en metafor for giften som infiserer Helmers 'ekteskapet og samfunnet for øvrig. Fru Linde er en modell av en kvinne som har blitt tvunget til å finne seg selv - en selvbevisst, ressurssterk kvinne.

Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Et_dukkehjem
http://www.daria.no/skole/?tekst=7621
http://ibsen.net/index.gan?id=11111121&subid=0



Gengangere: debatten



Gengangereer et familiedrama i tre akter som i 1881 av Henrik Ibsen. Personene i dramaet er: Helene Alving, Osvald Alving, Pastor Manders, Snekker Engstrand og Regine Engstrand. Mange mente at karakterene på mange måter var en videreføring av karakterene i Et dukkehjem, og etter at Ibsen skrev Et dukkehjem følte han seg veldig misforstått og kom derfor med stykket En folkefiende. Gengangere møtte mye av den samme kritikken som Et dukkehjem.

  • Det længe bebudede, nu offentliggjorte nye Skuespil af Henrik Ibsen er kun altfor vel skikket til at vække en Opmærksomhed, som dog tør siges at maatte være af meget pinlig Art. Man vil i alt Fald i nogen Tid tale vidt og bredt derom, maaske ogsaa skrive derom. Vi skulle for vor Del i dette Øieblik ikke udtale os nærmere, medens vi forbeholde vor æstetiske Anmelder mulig at skjænke dette Arbeide en nærmere kritisk Analyse eller i vore Spalter paa anden Maade at bringe Bidrag til Fænomenets fuldstændige Belysning efter længere Overveielse. Vi ville nu kun give et Resumé af Indholdet i Gengangere, og dertil knytte nogle faa, saa vidt muligt objektive Bemærkninger dertil. (URL: http://www.ibsen.net/?id=56314 lest: 19.10.2009 12:15)

Dette utdraget fra en artikkel i aftenposten 14.desember 1881, viser noe av kritikken som ble rettet mot stykket. I artikkelen står det at det nye stykket vekker alt for stor oppmerksomhet av den pinlige art. Her mener artikkelforfatteren at stykket vekker oppmerksomhet av ”feil type” hos publikum, og at videre i artikkelen skal forfatteren prøve å komme med en objektiv beskrivelse av stykket, men hinter til at det blir vanskelig å ikke kritisere det.

  • Det er atter Ægteskabet, der maa holde for. Og aldrig har der været gjort et mer lidenskabeligt og mer hensynsløst Angreb paa denne Institution, hvorpaa vort Samfund er bygget. Henrik Ibsen "gaar ikke med paa at flytte Brikker". Han slaar Spillet overende. (URL: http://www.ibsen.net/index.gan?id=446 lest: 19.10.2009 12:30)

Utdraget over er hentet fra en artikkel i dagbladet som ble skrevet 14 desember 1881. Forfatteren av denne artikkelen mener tydligvis at Ibsens prøver å "angripe" de tradisjonelle ekteskapsverdiene som samfunnet bygger på. Vi får også inntrykk av at forfatteren mener Ibsen er veldig brutal og at han er vanskelig i sitt arbeid ved at det står at Ibsen ikke går med på å flytte brikker, men han slår spille let overende. Han går ikke forsiktig frem, men prøver brutalt å bryte med de tradisjonelle verdiene som har eksistert så lenge.

Med Gengangere viser Ibsen hvordan borgerskapets nedarvede meninger hindrer den frie livsfoldelse. Selv skrev Ibsen i et brev til Georg Brandes 3. januar 1882 at: "Den storm, der har rejst sig imod Gengangere, var jeg forberedt på. Men jeg syntes ikke, jeg kunde tage noget hensyn dertil; det vilde have været fejghed." Ibsen omtalte stykket som et familiedrama, men det ble fort stemplet som et skandaleskuespill og ingen av de faste teatrene ville eller turte å sette det opp. I Et dukkehjem fikk Ibsen kritikk fordi han viste hvordan det gikk når en kvinne forlot ektemannen, nå viste han hvordan det gikk hvis en kvinne ikke forlot et "skakkjørt ekteskap". Stykket har både naturalistiskeog realistisketrekk. (URL:http://no.wikipedia.org/wiki/Gengangere lest: 19.10.2009 12:52)

En folkefiende



Vildanden



Vildanden er et skuespill skrevet av Henrik Ibsen i 1884. Stykket er delt inn i 5 akter som tar for seg problematikk rundt spørsmålet; Vil mennesker få det bedre hvis ubehagelige sannheter om livet deres kommer fram? Stykket er skrevet i en realistisk stil/skrivemåte. Likevel er det også tegn på symbolismen. Dette kan for eksempel tolkes ved å se vildanden som et symbol for Hedvig. Dette er også et av virkemidlene i stykket.

Grosserer Werle er på jakt og skyter villanden, men på grunn av hans svake syn blir den bare truffet i vingen. Den dukker ned i havets mørke bunn og vil ta livet av seg selv, men blir reddet av Werles flinke hund.” (http://www.skoleforum.com/stiler/saeremne/det.aspx?id=521119.10.09)

I første akt møter vi Hjalmar som er i et middagsselskap hos Grosserer Werle sammen med Greger. Gregers har invitert Hjalmar for å skvære opp i problemene mellom Grosserer Werle ogHjalmar. Her får Grosserer Werle vite at Hjalmar har giftet seg med Gina, hans tidligere husjhelp.

I andre akt møter vi Hedvig og Gina, familien til Hjalmar. Hedvig blir sur da Hjalmar ikke har med seg en presang til henne. Greger kommer innom huset etter å ha kranglet med sin far. Gamle ekdal, hjalmars far, er også tilstede og de starter en dialog. Her kommer det frem at Hedvig, av genetiske årsaker, trolig kommer til å miste synet.

I tredje akt finner vi ut at Ekdal egentlig har andre grunner til å komme til familien Ekdal. Han vil gjerne fortelle Hjalmar at grosserer Werle egentlig er faren til Hedvig og tar han med ut. Da hjalmar får vite dette blir han rasende på Gina for at hun ikke har sagt noe før.

I fjerde akt får vi se hvor sint Hjalmar er og han entrer huset ved å konfrontere Gina med det han nettopp har fått vite. Her kommer det frem at Gina hadde et hemmelig forhold til grosserer Werle da hun var hushjelp for han. Det går nå opp for Hjalmar hvorfor Werle har stilt så mye opp i alle år og han forlater familien. Dette gjør Hedvig opprørt. Akten avsluttes med at Hedvig blir overtalt av Greger til å skyte vildanden for å ofre den for Hjalmars skyld (i kjærlighet for ham).

I akt fem begynner med fødselsdagen til Hedvig da Hjalmar enda ikke dukker opp. Han har bodd hos Relling og Molvik, to venner. Hedvig spør gamle Ekdal om hvordan man best skyter en vildand. Han forteller at man må treffe den i brystet. Deretter kommer endelig Hjalmar hjem. Like etter kommer Greger og foreslår at familien skal begynne på nytt. Denne hendelsen avbrytes med ett skudd fra loftet. Alle tror det er gamle Ekdal som er jakt, men Greger forklarer at det var Hedvig som ofret anden til ære for faren. Like etter finner de ut at Hedvig har skutt seg selv i brystet og ikke anden.

Kilder: (http://www.skoleforum.com/stiler/saeremne/det.aspx?id=521119.10.09)



Hedda Gabler


Hedda Gabler var det siste stykket som Ibsen skrev mens han bodde i utlandet. Det ble skrevet i München i 1890.

295_1.jpg
Personene i Hedda Gabler
Jørgen Tesman, stipendiat i kulturhistorie
Fru Hedda Tesman, hans hustru
Frøken Juliane Tesman, hans tante
Fru Elvsted
Assessor Brack
Ejlert Løvborg
Berte, tjenestepige hos Tesmans
Handling
Stykket handler om en kvinne, Hedda, som lever i ulykkelig ekteskap. Hun er tvunget til å leve i dette ekteskapet på grunn av økonomiske årsaker. Hennes far er nemlig død, og han etterlot ikke noen formue til Hedda. Hedda synes hennes mann, Jørgen Tesman, er utrolig kjedelig, men på tross av dette har Hedda blitt gravid med Jørgens barn. Jørgen har som mål å bli professor på universitetet, men han får konkurranse av en av Heddas tidligere beilere, Eilert Løvborg. Eilert har skrevet en rekke manuskripter og en gang han drikker seg full hos assessor Brack, mister han et av sine manuskripter. Dette får Hedda i sin varetekt, men i stedet for å gi det tilbake til Eilert, gir hun han en pistol, slik at han kan drepe seg selv. Etter denne hendelsen brenner hun manuskriptet. Eilert tar imidlertid ikke sitt eget liv, men blir drept av et vådeskudd i et horehus og pistolen blir knyttet tilbake til Hedda. Det var Brack som så denne koblingen og tvinger henne dermed til å bli hans elskerinne. Når hun skjønner at hun ikke har noen vei ut av denne knipen, tar hun sitt eget liv.
Litteraturhistorisk plassering
Stykket «Hedda Gabler» ble skrevet i 1890 og omhandler et typisk tema for realismen, nemlig kvinnens plass og synsvinkel i både ekteskap og samfunnet. Men dette stykket dreier seg også mye om Heddas personlighet, og dette kan ha noe med å gjøre at man begynte å bevege seg nærmere mot individualpsykologiens tid i litteraturen. Stykket bærer også preg av naturalismen, da vi følger en slags detektivjakt etter årsaker i barndommen som kan ha forårsaket Heddas særegne og foruroligende personlighet.
Mottakelse
Stykket fikk veldig negativ mottakelse da det kom ut. Kritikerne skjønte seg ikke på skikkelsen Hedda og mente at det ikke fantes noen samfunnskritikk i teksten. Alfred Sinding-Larsen i Morgenbladet skrev:"Alt i Alt kan Hedda Gabler neppe kaldes Andet end et uhyggeligt Fantasifoster, et af Digteren selv frembragt Uhyre i Kvindeskikkelse, uden tilsvarende Forbillede i Virkelighedens Verden."[[#_ftn1|[1]]]

-Her kan du lese hele stykket på nettet: http://ibsen.net/index.gan?id=11124381