Arnulf Øverland (1889-1968)
Arnulf Øverland (1889-1968)


Arnulf Øverland (1889-1968) var en sentral skikkelse innen litterære miljøer i Norge fra tiden omkring den første verdenskrig og frem mot 1960-årene. Da Arnulf Øverland begynte å skrive, fant han seg ikke til rette i tradisjonell poesi. Han ønsket å flytte fokus til saker av interesse for det generelle publikum, og dermed minske avstanden mellom kunsten og folket. Øverland så seg selv som "en tjener og tolk for dem som kanskje ikke selv finner ord", og hans tekster har satt sine spor i norsk litteraturhistorie.


Bakgrunn
Arnulf Øverland ble født i Kristiansund i 1889, men familien bosatte seg i Bergen. Hans far, som varmaskinist i utenriksfarten, så han lite til. Det ble dermed hans ærgjerrige og ressursrike mor som ble den avgjørende skikkelsen i utformingen av hans karakter. Moren ville ha sønnene sine opp og frem i livet, som resulterte i strenge oppdragelsesvilkår for brødrene Øverland. De ble satt i betalingsskole på Tanks og deretter middelskolen på Bergen katedralskole. Dikteren uttalte senere at bare årene i konsentrasjonsleir i Tyskland hadde vært verre enn årene på Tanks. Imidlertid forteller skoleprotokollene om en dyktig elev med over gjennomsnittet gode karakterer, selv om oppførselen kunne vært bedre.
verland familie.jpg
Øverland og hans familie

I 1904 flyttet familien til Kristiania, og Arnulf begynte på gymnasets "sproglig-historiske linje med latin" på Kristiania katedralskole. Her kom han til å bli en dominerende figur i studentenes debatter. I 1907 tok han examen artium, men filologistudiene han påbegynte i etterkant gikk det dårligere med: Han ville skrive selv.
Øverland utga sin første bok i 1911, diktsamlingen Den ensomme fest. Samlingen handler om en ung manns ensomhet og livshunger. Samme dag boken kommer ut blir han lagt inn på sykehuset med tuberkulose, og den andre diktsamlingen hans, De hundrede violiner fra 1912, bærer preg av at han ble påvirket av sykdommen. I 1913 ble han premiert for kantaten Norge, som var skrevet til hundreårsjubileet for 1814. Diktsamlingene solgte imidlertid dårlig, men årene som fulgte ville likevel bringe med seg flere publikasjoner.
Krigens gang

Avslutningen av første verdenskrig kom til å bli et vendepunkt i livet til Arnulf Øverland. Tekstene ble nå mer alvorlige, og han orienterte seg mer og mer mot det politiske venstre. Øverland skrev agitasjonsdikt sterkt preget av sosialistiske tanker som kom ut på 1930-tallet. Samlinger som Brød og vin, Berget det blå og Hustavler rommer perlene av hans "sentrallyriske" dikt. Disse bærer preg av naturstemninger, selvransakende tekster og kjærlighetsdikt. Lydopptaket til høyre fra NRK viser Øverland der han forteller om hans dikteriske program etter 1. verdenskrig.

Da tyske tropper okkuperte Norge 9. april 1940, gikk Øverland i krig med ordene som våpen. Et av de første diktene han utgav, var Til Kongen, og sammen med motstandsdikt trykket han også Vi overlever alt i 1945, som samme år solgte nesten 50 000 eksemplarer. Etter fem års okkupasjon, der Øverland tilbragte 4 av dem i konsentrasjonsleiren Sachenhausen, hadde krigsdiktene hans gjort ham til en nasjonalhelt.
Litteraturhistorisk tilhører Arnulf Øverland i hovedsak nyrealismen (1905-25), kulturradikalismen (1870-2000) og etterkrigslitteraturen (1945-1960). Nyrealismen er betegnelsen for en mer virkelighetsnær og samfunnsengasjert diktning, og bølgen av nyromantikk og symbolisme ebbet ut under dens innvarsel. Kulturradikalismen er en politisk og kulturell holdning, der skandalen er en viktig kategori. Kulturradikalisme bygger på rasjonalisme, fornuft og fremskrittsoptimisme, som er fremtredende i Øverlands verk. Etterkrigslitteraturen preges imidlertid i stor grad av krigserfaringene, som kommer tydelig til uttrykk hos Øverland, blant annet det kjente diktet Du må ikke sove. I etterkrigsårene fikk imidlertid modernismen et gjennombrudd i norsk litteratur. Dette provoserte Arnulf Øverland som mente at det var essensielt å sette ord på handlinger og erfaring fra årene med krig, men som var sterk motstander av dikt i fri form. Han opplevde at slike dikt ble oppstykket og fragmentert, og dermed mistet noe av sin kraft og sin lyriske form. Diktsamlingene som ble gitt ut etter krigen var imidlertid mer stillferdig enn tidligere, og fokuserte på mer tidløse temaer, naturstemninger og eksistensielle konflikter. Øverland rettet også sitt fokus mot språkdebatten, og kritiserte samnorskpolitikken som fremkom i rettskrivningsreformen av 1938.
Øverland er også den som har gått sterkest til angrep på det han omfattet som kristne tvangsforestillinger og overtro, som kommer frem i diktet Riket er ditt og foredraget Kristendommen den tiende landeplage. Sistnevnte fikk han nesten kastet i fengsel for blasfemi, og jeg skal nå gå nærmere inn på diktet og dets tematikk.


Riket er ditt

Diktet "Riket er ditt" ble utgitt i 1934, og er ett av Øverlands mest kjente dikt. Diktets komposisjon er lite fri, og bruken av enderim erkonsekvent i hver verselinje. Strofeinndelingen følger et mønster på to verselinjer per strofe, men strukturen brytes tre ganger i diktet der det er utnyttet fire verselinjer per strofe. Imidlertid påvirker ikke dette rytmen, som er gjennomgående jevn og flytende.
xx.jpg
Portrett av Øverland
Temaet er tydelig fra første verselinje, nemlig religion. Overskriften "Riket er ditt!" peker klart mot bønnen "Fader vår", som er en av de mest sentrale kristne bønnene og som også inngår som en del av liturgien i den kristne gudstjeneste. Leseren innser raskt at diktet er et angrep mot kristendommen. Øverland peker blant annet på det faktum at kristendommen ikke eier individet, og at individet ikke er frelst. "Jeg sier til jer som har slavet og blødt: / eder er ikke en frelser født! / Jeg sier det atter til tøs og trell / frels eder selv! / De mener å eie din fot og din hånd. / Slit dine bånd!" Her viser Øverland tydelig at han oppfatter frelse som en kristen tvangsforestilling, og oppmuntrer individet til å selv ta kontroll over sitt liv. "Det heter at landet er vårt og er fritt. / Så ta det! Ti riket er ditt!". Senere henviser han til menneskelig hykleri og at individet lar seg forføre av prakt og religiøs kongelighet. "Jeg så jer falle på kne for hans prakt / og kysse den nederste del av hans drakt. /Akk brødre, I lot jer tukte i kne. / Men siden var I helt stolte å se / når I selv fikk svinge en slavepisk / eller telle penge ved fettet disk." Det er tydelig at hensikten her er å få frem at religionen ikke gjør mennesket bedre, men verre.
Øverland fremmer tanken om at mennesket likner synderne i Bibelen. Han skriver blant annet "Hvem vil ikke selge til lovens menn / for tredve penger sin beste venn?" Her har Øverland en direkte forbindelse til Judas sine handlinger beskrevet i Bibelen, og han trekker senere linjer mot Barrabas. Øverland registrerer noe hyklersk og overtroisk, som han mener resten ikke ser. Derfor ønsker han muligens å levere et budskap til sin samtid; at religion ikke gjør godt, men vondt. Hånd i hånd med en forblindet autoritetstro, går en uovervinnelig avsky for erkjennelse - en sann skrekk for kjensgjerninger og en lidenskapelig forkjærlighet for det fornuftsstridige. Øverlands rolle som nyrealist kommer her til uttrykk. Dette kommer enda tydeligere frem i foredraget "Kristendommen den tiende landeplage".
Språket er gjennomgående frodig og til tider dramatisk, med ladde ord som "fullbragt", "død" og "ære". Følelsene fremstår sterke, som gjør det vanskelig å misforstå budskapet. For å underbygget temaet i teksten ytterligere, blir bilder hyppig brukt. Et eksempel er bildet av den "Sorteste, nakne nød", som gir leseren assosiasjoner til en verden med ulykke og ondskap. Et annet eksempel er den "brennende ørkensand", som Øverland bruker som et bilde på det "lovende land" de religiøse er på vei til. Dette understreker igjen budskapet i teksten.Øverland anvender også noe alliterasjon (stridende sprog, solen skjen), og bruken av 1. persons synsvinkel bidrar til å illustrere følelser i større grad. Gjentatt bruk av I, du og jeg markerer jeg-personens posisjon som utenforstående aktør, og trekker leseren nærmere dikteren.
Mange mener Øverlands poetiske språk er enkelt, og at han unngår for store ord. Han begår imidlertid aldri stilbrudd, og ordene er alltid samstemt. Arnulf Øverland var tilhenger av en tradisjonalistisk lyrikk, og flere av diktene tar også med motiver fra kristne ritualer og folkeeventyr, som han mente var den litteraturen folk flest var fortrolig med og som derfor fungerte godt. Diktene preges av en sikker verskunst og enkelhet, samt klarhet i formspråket. Enten han uttrykker seg i dagligtale eller høytidsspråk, får ordene en sterk følelsesmessig ladning.





Verker
Diktsamlinger
  • Den ensomme fest, 1911 (2. utg. 1924)
  • De hundrede violiner, 1912
  • Advent, 1915
  • Brød og vin, 1919 (utvidet utg. 1924)
  • Samlede dikt, 2 bd., 1924 (utvidet utg. i 2 bd. 1936, i 4 bd. 1947–61, i 2 bd. 1979, i 1 bd. 1986)
  • Berget det blå, 1927
  • Hustavler, 1929
  • Jeg besværger dig, 1934
  • Riket er ditt, 1934
  • Den røde front, 1937
  • Ord i alvor til det norske folk, 1940 (utvidet utg. 1959)
  • Dikt i utvalg, Stockholm 1944 (svensk utg. s.å.)
  • Vi overlever alt. Dikt fra krigsårene, 1945
  • Tilbake til livet, 1946
  • Fiskeren og hans sjel, 1950
  • Sverdet bak døren, 1956
  • Den rykende tande, 1960
  • Jeg gikk i rosengården. Kjærlighetsdikt i utvalg, 1960
  • På Nebo bjerg, 1962
  • Livets minutter, 1965
  • De hundrede violiner. Dikt i utvalg, (posthumt) 1968
  • Samlede dikt 1911–40, 1979 (2. utg. 1998, 3. utg. 1999)
  • Samlede dikt 1945–65, 1979 (2. utg. 1999)
  • Hold ordet hellig. Dikt i utvalg, utg. ved C. Hambro, 1982
Novellesamlinger
  • Den haarde fred. Syv noveller, 1916
  • Deilig er jorden, 1923
  • Gud plantet en have, 1931
  • Noveller i utvalg, 1939 (islandsk utg. Fögur er foldin, Reykjavík 1948, dansk utg. 1962)
  • Møllerupgåsens liv og himmelfart og andre troverdige beretninger, 1964
  • Essays, red. av H. Nordahl, 1994
Essays m.m.
  • Kapital og åndsarbeid, 1927
  • § 142. Kjetterprosessen, 1933 (ny utg. sm.m. Kristendommen – den tiende landeplage i En kjetters bekjennelser, 1969)
  • Tre foredrag til offentlig forargelse (herunder Kristendommen – den tiende landeplage, 1933
  • Det frie ord, 1935
  • Forpostfektninger, 1939
  • Er vårt sprog avskaffet?, 1940
  • Det har ringt for annen gang. Taler og artikler, 1946 (dansk utg. 1947)
  • Norden mellem øst og vest, 1947 (dansk utg. s.å., svensk utg. 1948)
  • Hvor ofte skal vi skifte sprog?, 1948
  • Nøitralitet eller vestblokk, 1948 (dansk utg. s.å.)
  • Bokmålet – et avstumpet landsmål, 1949
  • Nordiske randstater eller atlantisk fred, 1949 (dansk utg. s.å.)
  • Har jorden plass til oss? Taler og artikler, 1952 (dansk utg. s.å.)
  • I beundring og forargelse, 1954
  • Riksmål, landsmål og slagsmål, 1956
  • Om Gud skulle bli lei av oss, 1958
  • Verset – hvordan blir det til?, 1959
  • I tjeneste hos ordene. Foredrag og artikler, 1963
  • Hvor gammelt er Norge?, 1964
  • Sprog og usprog, 1967
  • En kjetters bekjennelser, (posthumt) 1969
  • Om bøker og forfattere. Taler og artikler i utvalg, utg. ved P. Houm, 1972
Annet
  • Venner, skuespill, 1917 (filmatisert 1960)
  • Edvard Munch, i serien Norske kunstnere, 1920
  • Olav Duun, Det norske Studentersamfunds folkeskr. 13, 1926 (ny utg. 1955)
  • Gi mig ditt hjerte. To akter og et efterspill, skuespill, 1930
  • Sommernatt og andre landskaper. Dikt og akvareller i utvalg, utg. ved Åsil Øverland, 1987
  • Ord av Arnulf Øverland, utg. ved I. Havnevik, 1992
Lydopptak
  • Arnulf Øverland leser Arnulf Øverland, lydkassett, 1989 (ny utg. på CD 2001)



Kilder og nyttige lenker: