Arne Garborg (1851–1924)



Arne Garborg ble født og oppvokst på en liten gård ved Jæren. Han hadde en fin barndom til faren ble sterkt fanatisk kristen. Dette gjorde at livet og husholdet ble sterkt preget av denne kristne religiøse retningen.
Til tross for at Garborg var odelsgutt og skulle arve gården, sa han fra seg plikten til dette og tok et oppgjør med kristendommen. Han dro for å forbedre sine ferdigheter innenfor skriving, og han ville bli en stor dikter.
Garborg fikk jobb i mange forskjellige aviser som Aftenbladet og Dagbladet, og tok i 1870 lærereksamen og fikk seg jobb som lærer. Han sa senere opp jobben og startet “lærerstandens avis”. Da Garborg var 21 år dro han til hovedstaden for å studere.
Faren til Garborg tok i 1870 livet sitt noe som preget mange av hans verker.
Garborg skrev på landsmål og stod fram som fører av målfylkinga, som var en organisasjon som fremmet landsmål. I denne perioden var han også medog startet bladet “Fedraheimen”, som var på landsmål.
Arne jobbet i mange aviser og var på mange måter politisk engasjert. I 1878 debuterte Garborg med sin roman “Ein Fritenkjar”. Denne romanen tok opp et av de temaene Garborg virkelig brant for, nemlig retten til å selv velge tro og levemåte.
Med romanen “bondestudenter” som kom ut i 1883, fikk Garborg sitt store litterære gjennombrudd. “Bondestudenter” handlet om livet til fattige studenter i Kristiania, og får et innblikk i det politiske miljøet i Kristiania ved slutten av 1900-tallet, med en humoristisk vinkling. Denne romanen hadde enkelte paralleller til Garborgs eget liv som student.
Suksessen av denne romanen gjorde at Garborg fikk reist rundt i Frankrike og Tyskland.
I 1890-årene var Garborg den mest leste nordiske forfatteren i Tyskland, og var stor innenfor europeisk litteratur. Da Garborg fylte 70 fikk han en æresgave på 100.000 fra det norske folk.
I 1924 døde Garborg.

Litteratur
Garborgs litteratur er sterkt preget av nyromantikken. Trekkene til nyromantikken er dreiningen tilbake til naturen. Dette gjør Garborg for eksempel ved at han i mange romaner forteller om bondekulturen i Jæren. Nyromantikken er preget av fantasi og mystikk, og religiøsitet og psykologi.
Noen av verkene til Garborg er også preget av impresjonistisk prosa. Dette vil si at han tegnet de språklige bildene, med svært få, men rammende og karakteriserende detaljer.
arne_garborg_eldre.jpgver2_Arne_Garborg_62601m.jpg
Fred
Romanen “Fred” ble gitt ut i 1892.
Denne romanen har klare paralleller til Garborgs oppvekst og liv. I denne boka går han inn på den fanatiske kristendommen faren hans ble offer for. Enok Hove er preget av at bondesamfunnet ikke lenger er stabilt og oversiktlig, som gjorde at han søkte hjelp hos Gud. Enok møter en streng kristendom og blir i senere tid mer og mer sinnsforvirret.
Romanen består av et deterministisk menneskesyn, som at mennesket er bestemt av arv og miljø, ingen fri vilje, det var skjebnen. Romanen uthever et samfunn bygget på økonomiske forskjeller, religiøse holdninger og sosiale forskjeller.

Utdraget
Utanfor, i vest, bryt havet på mot ei sju mil lang låg sandstrand.
Det er sjølve havet, Nordhavet, breitt og fritt, ukløyvt og utøymt, endelaust, svartgrønt og salt kjem det i veldig rulling veltande inn or dei vestlege himlar, drivi av storstormane frå Nordisen og Kanalen, køyrande sine fakskvite brimhestar fram or havskodda, so skumskavlen stend, durande sin djupe æveheims orgeltone frå dei ytste avgrunnar. So støyper det seg mot strandi og krasar seg sund i kvit foss, med dunk og dyn og lange brak, døyande burt i døyvt dunder.

Opp frå den låge sandstrandi tøyer seg eit armt, grått land med lyngbrune bakkar og bleike myrar, oversådd med kampestein, trelaust og bert; avstengt mot aust med en lang, låg fjellgard. Endelaus synest den nakne hei. Men her og der blånar ei einsleg tjørn, som ligg og gror att, eller eit stort, stilt vatn. Her susar vinden dag og natt. Og gråveret ligg lågt yvi viddi, der haren rømer frå stein til stein og allslags brun og spettut og vill fugl ligg i løynde reir og blinkar og blundar.

Over det heile spanar himmelen seg vid og grå, frå fjellgarden til havs og så vidt ein ser - det einaste ljose over tilværet. Den har ein for augo kvar ein gård. Full av skyer og storm heng han mest alltid. Stundom sig han åt jorda og sveiper landet i regn og skodd som i ein duk. Og det regner og regner til landet fløymer.

Her og der oppetter bakkar og res kryp låge hus i hop i småkrullar som søkjande livd. I den tette lufta hildrar dei seg halvt bort, sveiper seg i torvrøyk og havdis som i ein draum; stengde og stille ligg dei bortetter viddene som tusseheimar. Rundt husa skimtar det fram bleike grøne flekker av åker og eng som øyar i lyngvidda; kvar bete og kvar lepp er avstengd og innlødd med steingjerde som lange røysar.

I desse heimane bur folket.

Det er eit sterkt, tungt folk, som grev seg gjennom livet med gruvling og slit, putlar med jorda og granskar skrifta, piner korn av auren og von av sine draumar, trur på skillingen og trøyster seg til Gud.


Dette utdraget er et godt eksempel på at tekstene hans er preget av impresjonistisk prosa. Det er korte og enkle skildringer, men det gir oss fortsatt et bilde av det han skriver om. Det meste av dette utdraget inneholder skildringer.

Kilder:
http://www.raseri.nu/Templates/Artikler/2008/mai/arne_garborgs_knudaheio.html
http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.525407